Oppdatert 22.august med to nye flybilder
 
Augustskitur til Jiehkkevarri
20. august 2012
  
  
På vei fra vesttoppen mot hovedtoppen. Alle foto©Jan R Olsen.
 
 

En kald sommer har vært med å gjøre at skisesongen kan strekkes ekstra langt.

 

Min Jiekkevarrierfaring er tre vinterturer for "lenge siden". Sommerskitur har vært i bakhodet i mange år, men det har aldri blitt noe av. Og skitur i år var for lengst avskrevet. Men så kunne Espen Nordahl rapportere om fine forhold for kort tid siden, med sne helt nede fra "pausesteinen" på 880 meter. Det hadde han aldri opplevd så seint på året før.

 

Etter studering av værmeldingen, pekte mandagen seg ut som en godværsdag. Og med påfølgende gråværsdager, var det nå eller aldri. For turkompis Jan Arild Hansen var dette en drøm som ville gå i oppfyllelse, så skian som var satt bort for sesongen, måtte til pers igjen. Det var første Jiehkkevarritur og det høyeste fjellet han nå gledet seg til.

 

Så seint på året må man starte tidlig på dagen. Så allerede klokka syv sto de to kåfjordingene klar nede i Holmbukta. Men sløvskap gjorde at vi hadde kjørt litt for lang. Vi lot oss lure av en liten traktorvei, noe som gjorde at vi måtte krysse en monsterur. Så her kasta vi bort en god halvtime i hvertfall.

 

Stigningen fra "flate" dalen og opp mot pausesteinen, er et kapittel for seg. Her er en god sti i starten, men det fort gjort å havne uti lausmasser og råttenskap. Og enda verre er det nedover, der vi kom over en "sti" som var hard som betong. Staver er gull verdt på en sånn tur.

 

Glad var vi for å hive av oss tung sekk med ski og plaststøvla og ta på oss skiutstyret på 880 meter. Sola hadde ikke tatt her, så det var hardt, men vi slapp å ta på stegjerna siden det var tråkka ferdig stegjernspor. En trang renne før Holmbukttindryggen var nesten fri for snø, men oppe på ryggen var det flott. Ingen is var smeltet fram langs hele ryggen opp til Holmbukttind. Normalt på denne tiden av året, bruker det å være ispartier her og der hele veien til topps. Den eneste gangen på ryggen vi måtte bruke stegjern, var det siste bratte partiet.

 

Det var meldt godvær, men vi skjønte snart at værmeldinga ikke holdt stikk. Tåkeskyene kom og gikk, fjellene rundt oss forsvant og dukket opp igjen. Vi håpet at Jiekkevarrituren ikke ville forsvinne helt i tåka. Utsikten fra Holmbukttind er fin, blant annet mot Lakselvtindan, men vi kunne bare såvidt skimte nedre del av fjellene før de forsvant igjen.

 

Litt vanskelig var det å finne nedgangen i tåka, men da vi kom over så det greit ut. Etter en liten stegjernsgange, tok vi skian på og kom oss langt ned i søkket. For å komme seg opp på vesttoppryggen, må man forsere det bratteste partiet på turen, så stegjern er et must.

 

Så var det opp mot 1738 meter høye Vesttoppen. Har var et lite parti, kanskje et par hundre meter, som var bart. Deretter var det slak stigning inn mot hovedtoppen, som er 1834 meter og høyeste fjell i Troms. En sjekk på gps-en viste imidlertid ikke noe høyere punkt enn 1829 meter. Samme gps viste 1666 meter på Holmbukttind, som også er den offisielle høyden der.

 

Gps-en viste også at vi hadde gått 9,8 km til toppen, brukt 8 timer og 55 minutter og hatt en totalt stigning på 2059 meter.

Da vi kom ned til bilen igjen hadde vi vært på tur i totalt 13,5 timer, gått 19,9 km og hatt en total stigning på 2364 meter. Til sammenligning er Norges høyeste fjell Galdhøpiggen 2469 meter.

 

Så var vi fornøyd? Ja, uten tvil. Vi hadde ikke trodd at det gikk an å gå og kjøre så langt på ski i slutten av august. På tur opp var det hard snø mange steder, men på returen hadde sola hjulpet oss med akkurat nok sommerslush til at det ikke ble så hardt å kjøre. Vi var sliten når vi endelig kunne hvile ut, hadde allerede bestemt neste Jiekkevarritur: Traversen fra Jøvik til Holmbukt i mai.

 

 

 
 Sett fra vest i bilde fra samme tid i fjor: Opp langs Tverrelva, der man svinger inn til venstre før det bratte partiet mot Blåisen. Så kommer man øverst i is- og snepartiet i midten før ryggen mot Holmbukttind før turen går inn mot hovedtoppen. Legg merke til de to store barflekkene på vei inn mot Jiehkkevarri. Sommeren 2011 var mye varmere enn i år!
  
  
 Og fra samme tid i fjor, sett fra øst: Kveita til høyre, så ryggen opp mot stortoppen og Holmbukttind bakerst.
  
  
 Unødvendig tur gjennom storura i starten.
  
  
 Opp mot Blåisen.
  
  
 På 880 meter kunne vi ta på oss skia.
  
  
 I den korte renna før ryggen til Holmbukttind er det ikke mye snø igjen.
  
  
 Ryggen opp mot Holmbukttind.
  
  
 Brefallet ned mot Fugldalen. Jiehkkevarri i bakgrunnen.
  
  
 Tåkeskyene kom og gikk hele tidern. Her inn mot Holmbukttind.
  
  
 Siste biten mot Holmbukttind.
  
  
 Fugldalsfjellet og Fugldalsbreen.
  
  
 På vei ned mellom Holmbukttind og vesttoppen. Blåisen til høyre.
  
  
 Lang strekke med skikjøring.
  
  
 Innerst i Fugldalen.
  
  
 Meg på toppen.
  
  
 Jan Arild på toppen.
  
  
På topplatået.
  
  
 
 Så kom tåka igjen.
  
  
 Et lite glimt av Lakselvtindan.
  
  
 Tilbake mot Holmbukttind.
  
  
 Og så dagens lengste skikjøringsetappe, helt fra Holmbukttind på 1666 meter til 880 meter.
  
  
 Ned i trangrenna, der vi måtte ta skia av et lite stykke.
  
  
 

 

Lyngsalpanboka!

 

Bestill her!

 

 

 

 Nord-Troms-

kalenderen

2015

 

Bestill her!

 

 

  

Boka "Natur i Nord-Troms

NÅ KR 199,-

Bestill her!

 

 

POSTKORT FRA

KÅFJORD OG LYNGEN