Lyngsalpan på langs
30.-august - 7. september 2012
  
  
 Drømmen om Lyngen! Her på topp 1197 i Veidalstindan. Alle foto©Jan R Olsen.
 

Lyngsalpan på langs er drømmen som ble virkelighet.

 

I løpet av årene har det blitt småturer her og der, men den virkelige langturen har latt vente på seg. I samband med min planlagte bok om Lyngsalpan, så jeg det som absolutt påkrevet med en slik tur. Jeg ønsket å oppleve fjellet over tid, og få føling med naturen her på godt og ondt.

 

I vinter prøvde jeg og George Sichelschmidt oss på en skitur fra Nordkjosbotn til Lyngseidet. Dårlig vær gjorde av vi valgte å avslutte ned Steindalen. Det finnes få beskrivelser av Lyngen på langs, så jeg baserte min plan utelukkende ved hjelp av studering av kart.

 

En telefon til min gamle turkompis og lyngsværing Mikal Lanes gjorde at han ble med på første halvdel. Jobbreise for den nå Vadsøbosatte Mikal gjorde at han måtte avslutte på Lyngseidet. Dermed var det bare å pakke den nyinnkjøpte ettkilossekken. Til tross for lett sekk med komfortvekt på 12 kilo, ny lett dunsovepose og nytt lett luftunderlag, viste vekta 19 kilo ved start, pluss syv kilo fotoutstyr på magen. Det skulle fra dag tre plage meg med smerter i skulda og nakken for resten av turen. Konklusjonen min ble at det er bedre å bære en sekk med tyngre egenvekt beregnet for tunge bører.

 

Etter å ha fått skyss til Russelv av turmann Oddbjørn Forfang, var det bare å traske i vei i godværet til Nordklubben, det absolutte nordligste punkt på Lyngenhalvøya. Deretter opp på 391 meter Lyngstuva og innover mot Kalddalen.

 

Dagen etter hadde det skya over. En liten plan om å gå en omvei til Store Peppartind ble forkastet. I stedet gikk turen til 1219 meter Storgalten, der sikten var dårlig. Planen nå var å komme seg ned til Nord-Lenangsbotn, via Gamvikblåisen og Storurddalen.

 

Inne i dalen møtte jeg Mikal, og planen var å gå sammen innover til Vaggasvatnan. Overraskelsen var stor da vi fant en åpen hytte helt inne i botn, akkurat da vi trengte det som mest. For plutselig begynte det å hølje ned, så det var en lett avgjørelse. Hytta viste seg å være noe av det flotteste vi har vært borti. Og snart var det både fyr i ovnen og fersk biff i steikepanna. Mikal hadde kjørt gjennom Finland og bunkret biff, surbrød, et par ølbokser og til og med en kartong pappvin. Resten av turen levde vi på frysetørret mat til middag, havregryn til frokost og nøtter og sjokolade til lunsj.

 
 
 Lyngstuva.
  
  
 Mot Kalddalen.
  
  
 Kalddalen.
  
  
 Gamvikblåisen fra Storgalten.
  
  
 Vaggasdalen.
  
  
 Middag i Vaggashytta.
 

Halvåtte dagen etter var vi klar for en ny dag, med brevandring på programmet. Vestre Vaggasblåisen viste seg å være grei å gå over. Skaret vi hadde sett oss ut på kartet nådde vi greit, og nedgangen til Reindalen var overraskende enkel. Så var det å gå i ur og stein opp til skaret i Reindalen og nedover, før vi igjen kunne begynne å gå oppover mot den navnløse breen ved vann 633.

 

Her hadde vi tenkt å slå leir, men det var enklere sagt enn gjort. Her var jo bare stein overalt! Eneste plassen kunne kanskje være ved en svaberg, og vi satte i gang med entreprenørvirksomhet, graving, fjerning av stein, og planering. Så der fikk vi kilt fast kuppelteltet på en grei måte. Vi kunne helt sikkert konkludere med at det aldri før var campet ved vannet sommerstid, hvis man da ikke liker å sove i ur.

 

Denne natta var det virkelig flott ute, mildt og fint, måneskinn og en dæsj nordlys gjorde samt en duppende isflak i vannet gjorde det magisk. Og på morran sveipet dagen-etter-fullmånen over fjelltoppene i sør.

 

Nå var vi klar for denne breen, som av en merkelig grunn ikke har noe navn. Noen liten bre er det ikke og den hadde absolutt fortjent å bli navnsatt på kartet. Den  var omtrent like grei å passere som forrige. På denne tiden av året er breene maksimalt smeltet fram og eventuelle sprekker er godt synlig. Opp til et skar på 980, ned på Veidalsbreen (heller ikke den har navn på kart, men Veidalsbreen må være det mest naturlige navnet, siden den munner ut i Veidalen) og så nytt skar på 1020 meter.

 

Deretter benyttet vi sjansen til å ta turen opp til topp 1197 mellom Veidalstindan og østre Veidalstind. Her ble vi belønnet med en kjempefin utsikt, og benyttet samtidig sjansen til å bygge den første varden her. Tvilsomt om vi var de første på toppen, for her lå det strødd med tygg bjørkenever både over og under steinene...

 

Så var det å komme seg ned til Strupskaret, og hvis den forrige nedgangen hadde vært fin, så var denne det helt motsatte. Løst og ekkelt å ta seg ned, men vi klarte å snirkle oss ned. Vi var enige om en ting, du får ingenting gratis i Lyngens fjellverden. Her gjelder det å vært topp konsentrert for hvert skritt en tar og hver stein en går på. Jeg hadde personlig tatt med to skistaver, noe jeg fikk veldig god nytte av, spesielt på nedgangene.

 

Går man så seint på året som vi gjorde, får man maksimalt med stein og ur å vandre i. Men gjør man som Espen Nordahl og Heidi Berg, som gikk fra sør til nord i slutten av juni, sparer man mye krefter på å utnytte snerennene som fortsatt ligger. Dessuten kan man gå på sommernatta, samt at temperaturen normalt sett er høyere.

 


 
 
 Vestre Vaggasblåisen.
  
  
 Vestre Vaggasblåisen.
  
  
 Mot Reindalen.
  
  
 Endelig mat og hvile!
  
  
 Måneskinn og nordlys ved vann 633.
  
  
 Dagen etter "blue moon".
  
  
 Klar for en ny bre.
  
  
 Ferdig med bre nr 2.
  
  
 Opp på topp 1197 fra skaret. Foto: Mikal Lanes.
  
  
 Ned i Strupskaret.
  
  
 Tilbakeblikk på skaret.
  
  
 Ved Blåvatnet.
  
  
 Forholtdalen.
 

Vi kom oss helt til Forholtdalen, der vi campet på en fin plass. Dagen etter gikk turen  gjennom skogen til Stortindalen. Etter hvert kom regnet, og det fortsatte helt til Fastdalshytta der vi fikk tørket oss. Noen ganger er en åpen hytte det som redder dagen.

 

Den sjette dagen ble den siste sammen med Mikal. Turen over Rottenvikaksla til Lyngseidet er fri for ur og stein, og et behagelig avbrekk. På Lyngseidet har jeg lagt et depot hos turkompis Tormod Rygh, der tomannsteltet blir skifta ut med enmannstelt og matlageret blir fyllt opp. Den store halvtomme bensinflaske blir byttet ut med en mindre. Jeg pakker sekken og legger i vei. Av en eller annen grunn kommer jeg på etter noen hundre meter at jeg har glemt å bytte om drivstofftuten, for uten den kan jeg ikke bruke kokeapparatet. Der kunne turen likegodt vært over!

 

Og hvordan kunne jeg glemme: Tormod hadde lagt to bananer og drikkeyoghurt, tørrfisk- og reinsnacks fram til meg. Bananene og youghurtene gikk ned på høykant, mens resten ble gjemt til kvelds. Dermed droppet jeg den planlagte turen til Rema 1000 på Lyngseidet. Klarte faktisk å passere butikken uten noen godteri- eller brusabstinenser, nesten imponert over meg selv!

 

Kveldens leir legges til Dalvatnet i Kvalvikdalen. Morgenene etter blir fantastisk, med fint morraslys og fjell som speiler seg i blikkstille vann i Bredalen. Jeg føler meg heldig som får oppleve slik fine stunder, men det skal ikke vare. Etter å ha krysset øvre del av Lyngsdalen og tatt inn i Veidalen, tetner det til. Jeg satser på å komme meg over skaret mot Goverdalen, selv om det allerede har regnet en stund og vandreren begynner å bli våt.

 

Jeg forsøker å ta meg forbi vannet på venstre side, men stoppes av en bratt isbre, og må snu. Det er tåke, men jeg kan se at det er svaberg på høyre siden. Det beste er å slå leir, men hvor i all verden finner man en leirplass midt i denne enorme steinura? Igjen dukker det opp en liten flekk det må være mulig å få satt opp teltet, og sjelden har det vært så godt å få tent primusen enn akkurat nå. Det pissregner og blåser hele natta på 780 meter, og virker som om det aldri skal ta slutt. Men i nitiden neste morgen virker det å gi seg litt, og jeg må gjøre et forsøk på å komme meg rundt vannet. Er det svaberg hele veien, gir jeg meg. Ingen vits å satse livet heller. Jeg går rundt svabergene, og ser en varde. Det lover godt, og passeringen i skråningen virker å være en blanding av stein og sand, så det ser lovende ut.

 

Jeg passerer vannet uten problemer, tar meg nedover noen hundre meter, og så opp til skaret mot Ellendalen. Skaret er jo sannelig bredekt, det står det ingenting på kartet om! Også her kommer jeg meg greit opp ved å gå på fast fjell ved siden av den vesle breen. Rett øst for skaret ligger Sfinxen. Den hadde jeg planer om å gå til før turen, men kun ved tørt fjell. Nå ligger den innhyllet i tåka med en god del nysne. Så turen går ned Ellendalen og inn Rypedalen. I skogen finner jeg en fin leir, og lager meg et bål ut på kvelden.

 

Så er det siste dag på tur, og potensielt en utfordring på lur. Jeg må opp mot Rieppetinden for å finne en overgang ned mot Lysvassdalen som ligger strake veien mot Nordkjosbotn. Gps-en viser 1350 meter før jeg kan begynne den bratte nedstigningen mot den slakere ryggen. Dårlig sikt gjør at jeg tviler på gps-en, skal jeg virkelig ned der? Men selvfølgelig har den rett, bratt ned, så en liten travers og endelig på ryggen. 

 

Nå var min opprinnelige plan å starte på Nordklubben og gå helt til sydligste punkt, Smørpundfjellet. Jeg kunne valgt å vandre et par timer ned Lysvassdalen og spasert til Nordkjosbotn. Men jeg velger å prøve meg på Smørpundfjellet. For å gjøre en lang historie kort: Det tar mye  lengre tid enn tenkt, og jeg står ikke på toppen før klokka 21 i tåka og regnværet. Ingen  varde, ingenting å se der, jeg føler det helt bortkasta. Dette ble bare tull, og i halvmørket og i regnet halvveist sklir og snubler jeg ned bratt rasskog, bregnejungel og bærmark før jeg endelig klokka 22 står ved veien der Jan Arild Hansen kommer og henter meg. For en unødvendig omvei! Men gjort er gjort, og så fikk jeg da virkelig gått hele Lyngenhalvøya, fra absolutte nord til absolutte sør.

 

Litt statistikk til slutt: Den siste dagsetappen ble på 30 kilometer, turens lengste. Totalt viste gps-en 175 kilometer, mens antall høydemeter endte på ca 9000.

 

 

 
 
 Vading over Stortinddalselva. Hva funket best, plastposemetoden eller skireime-
metoden? En av dem funket ikke i det hele tatt, hva får bli en hemmelighet!
  
  
 Skireimene strammes, før vadinga.
  
  
 Regnvær i Stortinddalen.
  
  
 Russedalen.
  
  
 Imponerende murearbeid ved kraftverksdammen til Rottenvikvannet.
  
  
 Ned mot Lyngseidet.
  
  
Innover Kvalvikdalen.
  
  
 Morgen ved Dalvatnet i Kvalvikdalen.
  
  
 Speilinger i Fugledalsvatnet.
  
  
 Balggesvarri og Jiehkkevarri speiler seg i Bredalsvatnet.
  
  
 Innover Veidalen.
  
  
 Dagen etter regnværet, ved øvstevannet i Goverdalen.
  
  
 Breen på en ene siden av vannet.
  
  
 Tilbakeblikk på øvstevannet og to andre småvann.
  
  
Ned mot Ellendalen.
  
  
 Ellendalstind.
 
 
 
 
 Båling i Rypedalen.
  
  
 Rein i Rypedalen.
  
  
 Brevatnet.
  
  
 Ryggen etter nedstigningen fra Rieppetinden.
  
  
 Ned mot Lysvatnet, Storvasstinden i tåka.
  
  
 Smørpundfjellet, fytti katta!
  
  
 

 

 

Lyngsalpanboka!

 

Bestill her!

 

 

 

 Nord-Troms-

kalenderen

2015

 

Bestill her!

 

 

  

Boka "Natur i Nord-Troms

NÅ KR 199,-

Bestill her!

 

 

POSTKORT FRA

KÅFJORD OG LYNGEN